Roh
Ragnar Olaf Hauge
Roh arbeider innenfor et bredt spekter av teknikker og uttrykk; maleri, grafikk, fotografi, keramikk, skulptur, tegning og digitale teknikker.
Medlem av Norske Billedkunstnere, Buskerud Bildende Kunstnere, Norske Grafikere og Tegnerforbundet.
Roh har hatt en rekke separatutstillinger og deltatt på mer enn 100 kollektive utstillinger i inn- og utland, bl.a. Høstutstillingen, Østlandsutstillingen og Nordisk Teckningstriennale, samt grafikktriennaler- og biennaler i Krakow, Taipei, Sapporo, New Dehli og Bombay.
Roh er representert i en rekke private og offentlige samlinger som Nasjonalmuseets Robert Meyer Collection, Telenor, Statoil, Statskraft, Gullfaksplattformen, Universitetet i Oslo, Buskerud Sentralsykehus, Norsk Hydro, Udenrigsministeriet i København, Den Danske Bank m.fl.
Siden 80-tallet har han hatt større utsmykningsoppdrag for bl.a., Posten Norge AS, Sparebank1, Manpower, AstraZeneca, Nycomed Pharma, Würth Norge, Gasmann Eiendom.
UTSTILLING:
"Rohs litografier"
Tønsberg kunstforening.
Anmeldt av:
Grethe Hald
I Tønsberg kunstforening viser Ragnar Olaf Hauge stiller ut et utvalg litografier, som resultat av 15 år samarbeid med litograf Jørund Sørensen på Torød.
Det kunstneren viser oss signert Roh, er en vital og lekende billedverden. Herunder også en del relieff-fat i beslektet form.
Formuttrykket er tilsynelatende impulsivt, men bak et spenstig spill av strek, ligger også en tyngde. En basis som forbinder det med vår fellesmenneskelige kulturarv, i elementer av et primitivt hode, en madonna med barn eller en positur fra et gresk vasemaleri.
Folkekunstpreget forsterkes av jordfargene som Roh setter opp mot særlig grønt og blått.
Streken veksler mellom den penselførte og det tynnlinjete i motivene preget av kosmos og filosofering, gjenspeilet i titler som "Tiden hersker over tingene".
Den hvite sirkelen går igjen i flere av bildene. Noen steder står de nærmest som hull i flaten, andre steder som selvlysende himmellegemer. Mellom fargene bidrar sirklene til å nullstille blikket, føre det tilbake og stramme opp førsteinntrykket av flyt.
Løsrevne bokstaver går også igjen, og vi kan muligens lese inn de vanskelige menneskelige relasjoner mellom linjene.
Dette er en samling dynamisk grafikk med mye menings- og innholdstyngde. Samtidig som bildene er luftige og nærmest fritt flygende i uttrykket. Dog med stram komposisjon.
"Over" har kaos som tegnet bakteppe for en markant, svart overkryssing. Bildet er nært og vakkert, slik litostiften har danset over trykksteinen og etterlatt tankevekkende spor.
Fatene i steingods med glasur utfyller kunstnerskapet og passer godt i helheten, men det er likevel i litografiene Ragnar O. Hauge utfolder seg rikest. Utstillingen er også et talende resultat av at samarbeidet med Jørund Sørensen har båret frukter.
Se selv i Tønsberg kunstforening, de neste to helgene til og med den 24.april
Intervju i Kunstmagasinet Aktuell Kunst 2009
Ragnar Olaf Hauge (Roh) – Fra katolsk nonnekloster til en lekende kunstnerbolig
(- og en samtale om å være menneske og kunstner)
Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto fra kunstneren
- For å bli en kunstner, måtte jeg først finne ut av hva det ville si å være et menneske. På veien kan jeg bruke tittelen ”kunstner” som et slags alibi og forsvar. Mine erfaringer tilsier at ett liv er for lite til å være menneske, jeg skulle hatt mange. Vi bare grafser på overflaten.
Jeg sitter på kjøkkenet til kunstneren Ragnar Olaf Hauge, alias Roh, i det tidligere klosteret, nå kalt Villa St. Hallvard. Det er fyr på peisen og husets katt krøller seg ved siden av sin eier. Jeg noterer på mitt 20. ark, og kunne ønske jeg heller hadde hatt en båndopptager for å få presist gjengitt samtalen og Rohs gode formuleringer. Det hele blir en fasinerende ferd inn i Rohs mange rom; mentalt og kunstnerisk. Alt avsluttes med en omvisning i en helt spesiell liten kirken og det gamle, ombygde klosteret.
- Akkurat som jeg aldri planlegger hvordan et litografi skal bli, planlegger jeg heller aldri en samtale. Det er spennende når man får kjemi, men kanskje enda mer utfordrende hvis det butter. Da må jeg virkelig slippe meg selv. Når jeg skal starte å tegne på litosteinen, har jeg kanskje et bilde i hodet, men jeg tegner aldri etter forelegg. Å lage ett bilde er i grunnen en umulighet og totalt ubegrenset. Tenk hvilken rikdom du kan velge blant? For meg handler det om å slippe inn et bilde, å lytte gjennom en prosess, og få et bilde eller uttrykk ut gjennom det valgte materialet. Hvilket materiale jeg bruker er dermed likegyldig; keramikk, akvarell, skulptur, tusj eller å tegne på en litostein. Å lage et lito er også avhengig av en god trykker og en god kjemi. Den beste dialogen oppstår når jeg fungerer som komponisten og trykkeren er fiolinisten som spiller et nytt forslag. Det meste skapes i samspill med andre.
Kristin, produsenten som jobber for Roh, kommer inn med et kakefat i tre etasjer, og serverer kaffe og te.
- Det er den karusellen der ja, ler Roh og tar en slurk av teen sin.
Som ung mann så han kjente kunstnere sitte ganske så bedugget på Kunstnernes Hus.
-Er dette det å være kunstner? Jeg skjønte at jeg først måtte bli et menneske - og så kunstner. Men hva er dette for et prosjekt,? Hvorfor er vi her? Hva er det å være menneske? Jeg snuste på fotografi, arkitektur og reklamebransjen. Jeg syntes det å få seg en karriere virket svært forutsigbart og repeterende. Og jeg hadde ikke tid til å gå på akademiet. Det tekniske lærte jeg meg etter behov. Jeg ville forske i det å være menneske. Bildene mine er notater underveis. Jeg jobber der ordene slutter. Kunst kan ikke forklares med ord, ordene begrenser bildene. Kunsten ligger bakenfor ordene. Alle ord har engang vært bilder.
-Selv kaller Roh seg et lekende menneske, et homo ludens. Jeg kan ikke si meg uenig; både uttalelsene, huset og kunsten viser et kritisk, men humoristisk tilnærming til det å skape kunst og leve.
For meg er det lekende seriøst, men ikke alvorlig. Det er nok alvor i livet og i kunsten. Jeg bruker ofte tankeleker. Jeg prøver ut en ny tanke eller vrir om på setninger og lager nye tanker og forståelser på den måten. ”Open yor mind, please - Thank you”
Det digitale maleriet - en formidler av drømme-bildene
Roh jobber med maleri, keramikk, skulptur, grafikk, fotografi og video. I de siste årene har PC’en blitt hans nye verktøy.
- Det digitale er kun et nytt tegneverktøy for meg, og en videreføring av tradisjonelle teknikker. Jeg genererer sjelden noe som er brukt fra før. Jeg bruker det digitale som et lerret, der jeg bygger opp med lag som i et maleri, eller tegner på det digitale tegnebordet som med penn og papir. Det utrolige er mulighetene innen formatet. Du er ikke et formatets gissel, som en dansk kollega sa engang. Formatet er ikke gitt på forhånd, men er relativt og kan økes underveis fra 30 x10 centimeter til kanskje tre meter. Jeg er sensibel for formater hvis de ikke matcher motivet, enkelte bilder føles som en symfoni servert som en kvartett. Ethvert motiv har et bestemt format, som i musikk.
Roh har også begynt å utprøve det digitale som utgangspunkt for sin grafikk. Istedenfor å korrigere på steinen, gjør han da dette i et tegneprogram. Resten av trykkeprosessen er som vanlig; med prøvetrykk og plater gjennom pressa, eventuelt kombinert med steiner. Han har også begynt å trykke på pleksiglass, noe som gir et utrolig lys gjennom fargene. Roh opplever det digitale som immaterielt, og det er dermed også et egnet medium eller en teknikk for å formidle bilder som kommer fra drømmene og hjertet.
- Jeg må likevel jobbe med det fysiske og tradisjonelle maleriet ved siden av og lukte terpentinen. Mange har erklært maleriet dødt, men maleriet var et av de første tegnene fra mennesket, og jeg tror det siste tegnet fra oss vil være et risp på en trestamme.
- Hvis det er mer trær igjen, kanskje heller et risp på stranden, kommenterer Kristin som har kommet inn med PC’en for å vise Rohs nye websider og hans store utsmykningsprosjekter: I et 25 meter høyt trapperom i Manpowerbygget henger flere digitale bilder på pleksiglass; det største på 2 x 6 meter. På Posthuset vant han utsmykningskonkurransen med sine flate og gjennomhullete stålfigurer som plutselig dukker frem i rommene: Et hode titter ned fra taket og en figur lener seg ut fra en vegg; nærmest vektløs med sine godt over hundre kilo. En gruppe figurer har dandert seg bak en sofa, som ekstragjester i møtekroken. En annen figur har to utskårne former lik to armer, som om den blir omfavnet eller griper inn i seg selv.
- Jeg leker med det monumentale i skulpturen, med den positive og negative formen. De overraskende og humoristiske innslagene er visstnok godt mottatt i et ellers forutsigbart kontormiljø, sier Roh fornøyd.
Vi blar til et bilde av Rohs verk på Høstutstillingen i 2004; en lyskasse med et ornamentisk bilde med utgangspunktet i verdier og pengesedler.
I arabisk kultur er ornamentikken uttrykket, men bildet – det er forbudt. Da jeg skulle scanne inn en norsk 200, 500 og en tusenlapp, blinket det ”Banknote not allowed” på skjermen, det var også forbudt. Dette trigget meg selvsagt, jeg skulle utforske ornamentikken og syns sedlene er interessante objekter, kommenterer Roh før han viser noen av sine digitale ruinskulpturer.
- Jeg tar bilder av ruiner og rivningsobjekter, for eksempel av det gamle rikshospitalet. Her legger jeg digitalt inn mine egne skulpturer. Resultatet ser ut som en stedsbundet skulptur. Jeg bruker å si at fotografiet er den mest synlige formen for løgn, og er aldri hva det gir seg ut for å være. Fotografi som bevismaterial, wow wow…
Roh rister på hodet med et smil, tenner seg en sigarett og fortsetter.
- Jeg er ikke redd for å spre meg som kunstner. Fra kaos oppstår kosmos. Jeg er ikke noe annet enn det jeg er her og nå. Alt er bare her og nå. Vi blir alle født og dør; alt annet imellom er forestillinger som vi skaper for å få en kontinuitet. Visse ting lager jeg for meg selv. Noen verk har såpass i seg at de kan ha betydning for andre. I den kommunikasjonen blir jeg en kunstner. Men jeg er ingen kunstner hvis jeg pusler sammen ting kun for meg selv. Å lage bilder, det er ikke i seg selv kunst.
Vi pensler samtalen over på egoisme og myteomspunnete kunstnere som ofte velger å ha et image og posisjonerer seg bevisst og leker med publikum.
- Jeg husker en historie der alle gjestene ble kastet ut fra et hotell fordi plutselig Elton John hadde kjøpt opp hele hotellet for en uke. Da har man skapt et monster. Det er interessant å studere fenomenet mennesket; hvordan drepe flest mulig, hvordan bli sett på som så betydningsfull som mulig. Det er samme generasjon som bygger opp de bombede byene som om ingenting har skjedd. Ved inngangsportalen i katedralen i Reims er det en engel som smiler et smil som overgår selv Mona Lisa, et slikt smil kan plasseres over inngangen til konsentrasjonsleiren. En viss avstand og en grenseløs aksept er en forutsetning for innsikt.
Roh er brennende engasjert og den ene assosiasjonsrekken løper over i neste. Vi beveger oss også inn i en annen nisje som opptar Roh; den store forskjellen på statlig støtte til kulturlivet kontra vitenskapen.
- Jeg kunne snakket i timevis om dette temaet. Kunst er for meg forskning på lik linje med vitenskap. Forskjellen er at kunstnere stiller spørsmål, og gir ikke svar. Vitenskaplig forskning derimot gir svar; som igjen gir nye spørsmål. Jeg mener kunst er like viktig som all annen forskning. Det eksisterer en motvillighet til de som ikke bekrefter samfunnets normer, man er redd for det lekende, åpne menneske, som kunstnerne. Det får også betydning at kunstnerne gjennom kunstnerisk handling relaterer seg kritisk bevisst til samfunnet.
Samtalen ved kjøkkenbordet begynner å nærme seg slutten. Kaffen er drukket opp og katten har forsvunnet videre inn i det gamle klosteret. Roh kommer med en innrømmelse:
- Jeg tilhører de germanofile. Tysk kultur og historie er en kultur resten av verden må forholde seg til, på godt og ondt. Preferanser avhenger i stor grad av kunnskap og referanser. Når jeg står på Colusseum ser jeg kun en blodig kjøttkvern. Visste du at det var mangel på ville dyr i Romertiden?. Man må være kritisk-emosjonell til historien. Likevel må man klare å integrere det vonde i livet sitt så gleden kan vokse. Jeg husker en bok som het ”Hvordan produsere endorfiner selv?”. Og da var det ikke snakk om light-varianten med fysisk trening. Hvordan skape mental glede? Min bror døde det man kaller en naturlig død for noen måneder siden. Hvordan kan jeg glede meg over livet når min bror er død? Det virker uutholdelig. Men å tørre å se det uutholdelige, det er til å holde ut. Og det er jo nettopp gjennom glede og sorgen vi forvandler oss som mennesker.
Et muslimsk ikon og stumtjener på taket
Vi avslutter samtalen om å være menneske og kunstner, og konsentrerer oss om rammen rundt Rohs sitt liv. For som han sier selv; mange kunstnere skaper og omgir seg nettopp med små univers og verden, der kanskje det mest private er atelieret. Roh overtok det gamle katolske klosteret i 1986, og ga eiendommen navnet Villa St. Hallvard.
- På den tiden eide jeg ikke nåla i veggen. Jeg leide atelier og hus på den andre siden av dalen. Kristin fortalte at et gammelt kloster hadde ligget ute for salg i tre måneder. Jeg skjønte bare at jeg måtte bo her, og etter diverse hasardiøse forhandlinger ble det slik.
Villa St. Hallvard ble opprinnelig bygget som et sommersted til den katolske primas i Norge i 1905. I 1912 fikk biskopen kapellet i gave av norske katolikker. Først i 1923 flyttet han nonneskolen for St. Franciskus -søstrene fra Bergen til eiendommen sin, og innviet huset til et novisiat viet St. Hallvard. Elevene kom fra katolske land i Europa.
- Vi hadde besøk av noen av de nederlandske nonnene på over 80 år. De spurte om det var like kaldt i huset enda. I hagen kan du se rester av stien Via dolarosa, og en grotte er intakt. Nonnene levde etter vanlige klosterregler; gikk i kirken tre ganger om dagen og hjalp til ved sykehus og pleiehjem. Av mangel på rekruttering, ble klosteret lagt ned i 1956.
Kristin og Roh følger meg inn i den lille kirken.
- Jeg hadde en merkelig opplevelse her for en stund siden. Jeg bråvåknet en natt av noe jeg trodde var en lyd. Jeg gikk ned, og da kom lyden. Et voldsomt smell. Jernkorset på taket av kirken ramlet ned. Vi valgte å forgylle en stumtjener, og satte den opp. Du vet; vi er alle hverandres tjenere. Ideen er nå å føye på et forgylt spørsmålstegn på toppen.
I sakristiet henger et ikon av Roh.
- Dette må være det eneste muslimske ikonet som finnes, peker han, der en Madonnalignende kvinne med niqab kikker på oss gjennom åpningen i sløret. På den andre siden står den originale skriftestolen.
- Tenk deg samtalene her inne; ti unge noviser og en pater i ensomheten. Det må ha vært mange følelser i sving.
Roh åpner døren til det lille kirkerommet. Her holder han foredrag over temaer som stillhet og ingenting.
Kirken brukes også til konserter og teaterforestillinger. Roh mener han kan skille protestanter fra katolikker når de kommer inn. Katolikkene senker stemmen med engang i dette for dem hellige rommet. De har en stillhet i seg. Roh åpner alterskapet og tar frem en gammel latinsk bibel.
- Jeg spurte nonnene hvorfor de ikke hadde tatt den med seg. De sa at man aldri flytter ut av en kirke, man bare forlater den.
Picassos nese og nummererte dører
- Et hjem er ikke noe annet enn en scene; hva du vil at folk skal se og hva du identifisere deg med.
Roh og Kristin har dekorert stuen for tredje gang i løpet av 20 år. Tidligere var det nærmest futuristisk med trekanter ut av veggen i en high-teck stil.
- Nå ser det riktig så borgelig ut her, ler Kristin. Et av gjesterommene er nydrapert med tekstiler rundt vegger og seng; nok en ny scenografi. På døren henger en nese.
- Det er en kopi av Picassos nese. Jeg fikk den i posten av min gode venn Victor Boullet som bor i Paris, kjenn på den, ler Roh og tar på den bløte gummien.
Et av rommene er ”kledd i sort” og brukes som kino og visningsrom for bl.a. Roh’s egne videoarbeider. I andre etasje er bokhyllene skjult med hvite gardiner.
- Jeg blir forstyrret av å se på ryggene på bøkene jeg har lest, kommenterer Roh.
- Hvorfor har alle dørene et nummerskilt?
Kristin og Roh ler, som om de har mange små hemmeligheter i dette huset.
- Jeg kom fra en leilighet på 100 kvadratmeter til disse 600. Vi tuller litt med at du kan ta rom nummer fire eller ni.
På vei ut forbi Rohs kontor, henter han et kamera og vil fotografere meg.
- Jeg gjør det med alle som kommer innom, så får vi se hva det blir ut av dette.
- Så da skifter vi roller og jeg blir objektet?
- Er det ikke slik vi gjør hele tiden, blunker han og tar selv rollen som ”journalist”, og selv registrerer og fotograferer.